Hvilestund ute

Å ligge i skogen på et underlag en vårdag, høre fuglekvitter, en bekk som sildrer, ei flue som summer, øynene er igjen og lydene blir sterkere og tydeligere. Av og til glipper barnet med øynene, ser seg litt rundt, kanskje bekreftes lyden av synsinntrykket. Ja, det var ei humle ja, og der fløy den videre. Øynene glir igjen. Kroppen kjennes tung og hodet slapper av. Det lille mennesket er i grenselandet mellom våken og døsig tilstand. Hånden finner noe, hva er dette? Barnet tar etter den ru og runde gjenstanden. Vi ser barnet føler med hånden for å finne ut hva dette er. Flytter gjenstanden fra den ene hånda til den neste. Å, ja- ei kongle. Hender føler, øynene åpner seg og konglen studeres.

Nå har vi hvilt i 20 minutter, barnet kjenner at det kribler litt i kroppen. Hun ser seg rundt, de andre barna ligger enda på sine plasser. Noen med øynene igjen og andre med de åpne. Der ser hun Petter, han har også en kongle i hånda. De ser på hverandre og smiler. Han plukker på kongla, og den blir mindre og mindre, og til slutt har alle delene falt helt fra hverandre.  Det ser ut til at Mari syntes det så gøy ut, for nå plukker hun på sin kongle. Hun ser seg rundt, og ser at de andre kroppene også kjenner at nå trenger vi å røre på oss. Det samme ser nok Stine, den voksne, og nå sier hun at de som vil kan reise seg å gå og leke.

Da alle har gått ligger det bare en gutt igjen. Han ser på Stine og smiler, lukker øynene og trekker pleddet helt opp til nesen. Ja, du kan få ligge litt til, vi leker her ved det velta treet. Bare kom når du er klar. Han smiler lurt under pleddet, og lukker øynene. Så fint å få bestemme selv. Ett lite minutt går. Han hopper opp, nå er han klar for å leke.

Der er nå januar, det er mørkt ute, og det har kommet litt snø. Barna på Snipp og Snapp har vært en tur på fotballbanen, og monstersuppa varmer godt nede i magen. Det er på tide å gå ned til lavvoen. Bleier sjekkes og skiftes. Det knitrer og spraker fra ovnen. Det er godt og varmt, men litt kaldt å skifte tissebleie. Det blir gåsehud på lårene, men så kommer ullstilongsen og ullbuksa på. Og varmen kommer tilbake.

Det ligger 14 voksiposer/soveposer/ ullpledd i ring rundt  grinda  til ovnen. En etter en kryper barna opp i posen og krøller seg godt sammen. En sutt eller en koseklut finner sin riktige eier. Nå ligger alle i posene, og Lisa setter på ei lydbok på telefonen. Hvilestundlederen får velge hva de skal høre på. Og så kommer Mamma mø ut av høyttaleren og blir til en liten kino inne  i 14 små hoder.

En etter en sovner, og Lisa trykker inn på sovelista på Mykid. Kari bør sove i dag, sa mamma i morrest, men Kari klarer ikke helt å finne roen. Skal jeg puske deg litt i håret? Et kort blikk sier ja, og ikke lenge etter høres en jevn og tung pust. Sovna kl 12.19. Og så er det han som ikke bør sove, som sliter med søvn nå i desember. Det er en liten kunst å legge til rette for hviling, men ikke soving.

Det er viktig at de voksne ser og leser barna godt slik at de kan møte dem akkurat på deres behov. Nå er det bare en voksen igjen i lavvoen, de andre har pause eller vasker opp etter lunsjen. Lisa ser på klokka nå har Silje sovet i 15 min, nå er det på tide og våkne. Hun sitter i fanget og Lisa snakker rolig, og spør om det var godt å sove.

Men Silje er ikke helt våken enda, Lisa snakker om Mamma Mø som nå har fått seg lånekort på biblioteket. På spørsmål om Silje har sett ei ku på biblioteket så kommer det et knis. Da er det fint å sitte innpakka i voksiposen på fanget til Lisa, høre knitringa fra ovnen og høre på alt mamma Mø finner på.

Forfatter av blogginnlegget: Heidi Ramberg - styrer i Hoppensprett Stokmarknes